Etter avslutningen av den andre semifinalen i FIFA World Cup møtte Englands hovedtrener Thomas Tuchel vreden fra misfornøyde fans. Tuchel hadde brakt både håp og til slutt fullstendig fortvilelse til de trofaste engelske spillerne. Likevel angret han ikke på sine taktiske endringer; han hadde våget å ta et avgjørende «alt-inn»-trekk.
I etterkant, mens han møtte den mest intense granskingen og kritikken i karrieren sin, beholdt Tuchel sin hengivenhet for England drakt. Mens fansen så på det å gå glipp av finalen som den ultimate fiaskoen, mente Tuchel at det å ikke vinne tittelen var det virkelige nederlaget. Under semifinaleoppgjøret var tankesettet hans fokusert på å sikre avansement gjennom forsvar. Følgelig justerte han taktikken sin mens laget hadde overtaket – et trekk som medførte risikoen for enten seier eller nederlag. Det var først da Argentina gjorde et comeback for å beseire England at Tuchel innså omfanget av fiaskoen. Uansett om han valgte angrep eller forsvar, klarte ikke spillerne å demonstrere ambisjonene som trengs for å nå finalen.
England hadde fortsatt en sjanse til å konkurrere om tredjeplassen mot de formidable rivalene Frankrike. Selv om en tredje- eller fjerdeplass ville markere den beste rekorden i Tuchels landslagstrenerkarriere, var troppen og supporterne misfornøyde med en slik plassering. Et stolt lag som favoriserer den hvite draktsett fotball – og en fanbase som nekter å akseptere nederlag – syntes resultatet var vanskelig å svelge. Tuchel hadde forsonet seg med utslagsrunden, selv om utenforstående avfeide prestasjonene fra hans første VM-kampanje.